Maria_Abroad

Som første ledd i behandlingen mot verpesjuke, har jeg nå dratt til Malmø med tre gutter på femten år (røflig anslag fra min side). To av dem har jeg bare sett før, han siste er lillebroren min. Lillebroren min har jeg bestandig likt til tross for at han har vært et barn, men han kan være utrolig rar noen ganger.

Her, for eksempel, hadde han sykt lyst på eple sa han, men han kunne ikke spise det fordi han nettopp har stramma reggisen. Så ble han bare sittende og se ut av vinduet i flere minutter:

(Jeg ga han en hvetebolle.)

Min oppgave er liksom å være reiseleder, da. Sjef, på mange måter. Verge. Forløpig går det veldig greit, for øyeblikket ligger jeg og slapper av i hotellsenga mi mens kidsa er ute og gjør byen utrygg. Easypeasy.

Det tok syv timer med buss hit, så jeg var ganske fysen når jeg ankom hotellet. Heldigvis hadde vår kjære mamma sendt med oss niste:

Det er rett og slett brødskiver med noe katta vår har spydd opp, tror jeg, men absolutt smakfullt.

Reisen hit var, antakeligvis til manges forbløffelse, veldig ålreit. Reaksjonene fra venner og bekjente da jeg i forkant fortalte om turen var jo mildt sagt delte, men de fleste på min egen alder reagerte med nokså skrekkslagen vantro. Jeg måtte bare si til alle at jeg gjør det for å være snill. Allikevel kunne ikke folk fatte og begripe hvordan jeg kunne gidde å "kaste bort" en hel helg på å reise til Malmø. Men nå skal dere få høre et par sannhetens ord om meg:

1: Jeg liker svært godt å bo på hotell.

2: Jeg elsker å reise med buss eller tog (bare ikke de eldgamle togene de bruker når de selger billigbilletter til Bergen).

3: Jeg er over snittet glad i min lillebror (han kalte meg akkurat darling).

Så denne helgen er jo en gave, vil jeg si, på mange måter. Utfordringen er jo vennene til lillebroren min. Jeg har svært vanskelig for å utvikle noen form for omsorgsfølelse ovenfor barn jeg ikke er søsteren til. Kun hvis de er:

1: Nokså intelligente.

2: Ekstremt heldige utseendemessig.

3: Ekstremt morsomme.

4: Stakkarslige (triste barneøyne vekker ganske liknende følelser i meg som hunder gjør; jeg får lyst til å kose).

Tilbake til reisen. Først kjørte vi forbi masse trær som var kritthvite av snø. Akkurat i det jeg tenkte at "Jøss, Norge er jo pent også, da", så gikk sola ned i tillegg. Ble rent salig der jeg satt. Bestemte meg for at vinteren er fin så fort man kommer litt vekk fra byen. Så ringte Makeupmalin meg og påpekte at på 7,5 timer kunne jeg likegodt reist til Amerika (mamma, det synes jeg du skal ta til deg, med tanke på fremtidige turer du sender meg avgårde på), og så ringte fadermeg den andre broren min også! Da begynte jeg nesten å grine, for han er i militæret og jeg har ikke snakket med han på to uker. (Neida, jeg begynte ikke nesten å grine.) Makeupmalin ringte meg faktisk tre ganger til i løpet av turen, og kunne informere om at hun har blitt venn med Vetle nå. De skulle nemlig hjem til han å lage taco. Du skal altså ikke lenger enn til Sverige før noen tar plassen din hjemme i Norge. (Det går bra, jeg spiste fredagstacoen min i går i stede siden jeg skulle reise i dag.) Resten av bussturen brukte jeg til å lese, er ganske oppslukt av en bok akkurat nå, så jeg velger å si natta.